Kjære tante Anna, takk for gode minner. Vi møttes mange ganger i barndommen, hos bestemor, hjemme hos oss i Honningsvåg og i Romsdalen, da min søster og jeg fikk være med deg og onkel Sverre sørover til huset på Nesjestranda som dere to bygget, for å ha et hjem når dere ikke seilte utenriks. Å få komme til Nesjestranda med dere er et av de beste sommerminnene. Det var ananasbrus hver dag og besøk rundt omkring til store gårder med folk og dyr og mange spennende ting vi gjorde.
I Bø var du med på slåtta og snekret og skrev på maskin og det var alltid sol. Du var et verdensmenneske, reiste som telegrafist jorden rundt og hadde mange historier å fortelle fra et begivenhetsrikt liv. Du var en livlig tante som kjørte bil, ordnet opp og pratet og lo. Full av energi. Jeg husker deg i fargerike klær, gul bluse og turkis bukse. Og jaggu hadde du ikke gul bluse da du kom til Bø siste gang i 2017. Kristoffer var så kry for at han hadde en grandtante og han sa alltid grandtante til deg.
Du fikk se igjen både ditt barndomshjem på Kleiva og huset til Aslaug og Peder, der du hadde så dårlige minner fra. Stedet der senga di hadde stått var mye kortere enn at et barn på ni-ti år kunne strekke seg ut. Jeg glemmer aldri uttrykket i ansiktet ditt da du sto og så på sovekammeret og så på sengeplassen din. Avstanden til bakken fra vinduet, der du hadde tenkt å hoppe ut og rømme da du ble låst inne. Der bodde du, med minner fra utkastelsen på Kleiva, der dere søsken ble spredt for alle vinder og du ikke kunne bo med din mor og søsken. Men du reiste deg igjen, du kom deg ut i verden, fikk utdannelse, først som hjelpepleier og etter hvert som telegrafist.
Jeg har med jevne og ujevne mellomrom fått brev fra deg, du skrev alltid godt og spennende om livets tildragelser. Siste gang i min barndom, da jeg traff deg hos bestemor, var du der sammen med Anton, glad og forelsket og Kristian var underveis. Da turte du ikke å bade i Gåslandsvannet som du eller brukte å svømme i.
Vi fikk høre om dine stebarn og dine barn etter hvert. Du hadde slått deg til ro utenfor Bergen med familie. Bestemor døde i den tiden så det ble ikke flere treff i Ringstadåsen. Jeg besøkte deg engang på Hammersland, da Kristian og Arvid Ole var smågutter. Du var blitt enke, mor og bofast i en kjellerleilighet, men som før, du reiste deg igjen og bygget eget hus på Sotra. Du var dyktig å snekre og ikke redd for å ta i, like optimistisk som alltid.
Jeg besøkte deg også i det nye huset i Lyngnesveien et par ganger, da var guttene i tenårene, dere hadde et fint hjem, men du hadde møtt enda mer motgang med hjerne og hjerteoperasjon. Men du sto på, reiste til Israel og jobbet og reiste hit og dit, i høyfjellet og til Romsdalen. Da Arvid Ole døde så brått sa du at du ikke ville leve lenger, men også det kom du gjennom. Du fikk etter hvert ei fin leilighet på Fjell, og berget deg gjennom brannen som oppsto sist sommer. Det var mange prøvelser i ditt mangfoldige liv. Når jeg snakket med deg i telefon hadde du evne til å leve deg inn i og le høyt av ting jeg fortalte om, du lo så høyt og godt når jeg fortalte om den rampete lille hunden vi hadde fått og galskapen han fant på. Da mintes du Nadja, hunden til Arvid Ole som sikkert var minst like tung som du og som du var så glad i og aldri kom til å glemme.
Du skrev ofte julebrev til meg, full av planer og pågangsmot og nye eventyr. En gang jeg feiret jul med Johnny og pappa leste jeg julebrevet fra deg på julaften, vi lo masse av lystige ting du skrev, så du spredte glede og latter med dine ord.
Jeg hadde bestemt meg for å besøke deg i høst, du var så frisk og fin da jeg snakket med deg på telefonen da du var på Haukeland, du skulle snart hjem, sa du. Men så gikk det galt, Kristian kontaktet meg. Jeg dro så fort jeg kunne og rakk deg akkurat. Du lå og sov i sykesenga på Haukeland. Før jeg reiste hadde jeg en ide om at du kom til å reise deg opp, le og si ”Ho gamle tante Anna er seig”, for det sa du alle de gangene du kom på sykehus og hjem igjen. Jeg holdt deg godt i hånda en siste gang.
Vi tok avskjed for kvelden, Kristian og jeg og dro hjem til Kristian. Klokken fem om morgenen vekket han meg. De hadde ringt fra Haukeland og vi kjørte inn. Der lå du, så nydelig pyntet som et vakkert maleri. Der var lys og ro rundt deg, det var en god opplevelse å ta avskjed med deg. Du kom hjem, kjære tante og grandtante Anna.
Du ville nok smilt til Kristian og meg om du hadde kunnet, der vi sto andaktsfulle og så på deg, men vi følte begge at vi fikk en siste hilsen, ditt nærvær.
Ulla